Vi gratulerer Lommedalen kirke med 25 års jubileum


1. søndag i advent feirer Lommedalen kirke 25 års jubileum. Lommedalen og Bærums Verk var frem til 1991 en del av Bryn kirkesokn. Da undertegnede i 1990 ble ansatt som kapellan i Lommedalen, hadde jeg kontor i Bryn og var en del av brynstaben de første to årene. Na har det altså gått 25 år siden kirken stod ferdig der oppe. I den forbindelse ble Prosten vår, Gunnar Næsheim og jeg bedt om å holde preken på jubileumsgudstjenesten som skulle vært denne helgen. Det blir dessverre ikke noe av. Men vi har skrevet en preken som er lagt ut på Lommedalen-menighet.no. Jeg legger den ut her på våre nettsider også. Håper den blir til glede for dere som leser. Versågod!
 
Preken til 25 års jubileet for Lommedalen kirke, 29.11.20

Stein Bjarne Westnes og Gunnar Næsheim

Størst er kjærligheten.

Vi var prester i Lommedalen da denne menigheten var ny i 1991 og da kirken ble bygget og tatt i bruk for 25 år siden. Vi ble spurt om å holde preken ved jubileumsgudstjenesten 29.11. Dette så vi fram til for denne menigheten og kirken har betydd svært mye for oss!
Da det nå ikke kan avholdes gudstjenester får dere noen tanker fra oss i skriftlig form i stedet.

Kjære folk i Lommedalen og på Bærums Verk! Gratulerer med 25 års dagen til kirken!
Vi to har satt oss ned og snakket sammen om hva vi har ønsket å formidle som prester i Lommedalen.
Vi var to unge prester i 30-årene som fikk i oppgave å bygge opp denne menigheten sammen med stab, menighetsråd og mange frivillige medarbeidere.
Disiplene som Jesus valgte seg ut si sin tid, var unge og ferske. Slik var det med oss også. Vi følte at oppgaven vi var satt til var stor og vi hadde stor ydmykhet i møte med utfordringen vi gikk inn i.

Som prester og personer var vi ikke to som hadde alle svar. Vi var, og er, to som er underveis. Det vi ønsket var at menigheten skulle være et sted for oss og andre som opplever å være underveis i livet og i troen. Gudstjenester og andre samlinger skulle gi oss anledninger til å være på leit i håpet og troen på at Gud er til stede og kan vekke og styrke tro.

Nå er det 1.søndag i advent. Prekenteksten fra Lukas 4 kan kalles en programtale for Jesu oppdrag på jorden.
Han siterer fra profeten Jesaja kap.61 om at han er kommet for å forkynne et godt budskap for fattige, fanger skal få sin frihet, blinde få synet igjen, undertrykte skal settes fri og han skal rope ut et nådens år fra Herren.

Dette var prosjektet Jesu disipler ble kalt til å være med å forkynne og virkeliggjøre. Disiplene ble kalt til fellesskap med Jesus og til tjeneste for mennesker i ord og handling. Forkynnelse av evangeliet og omsorg for de som trenger bistand. Dette kaller vi i dag for kirkens diakonale oppgave.

Paulus ble senere kalt til tjeneste. Han var også en som var underveis og han beskriver noe av det han syns er det viktigste i 1.Korinterbrev kapittel 13:
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis
da skal jeg forstå fullt ut,
slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre:
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten!

Kjærligheten er det største! Dette var det vi ønsket å formidle i våre år i Lommedalen. Kjærligheten er det viktigste i livet. Det å bli elsket og det og få lov å elske. Intet tema er mer berørt i filmer og litteratur og vi har erfart det selv. Det gode ved å være elsket og det smertefulle når ikke hat blitt møtt med kjærlighet. Når vi erfarer kjærlighet, erfarer vi Guds gode gave. For kjærligheten er Guds og menneskets adelsmerke!

Denne teksten kan misforstås i retning av at hvis vi ikke elsker så mye som Paulus beskriver i 1.Kor 13, så vil ikke Gud ha med oss å gjøre. Men saken er at denne kjærligheten Paulus skriver om, går den andre veien. Den går først og fremst fra Herren til deg. Den er en beskrivelse av hvordan Gud ser med tålmodighet og kjærlighet på alle mennesker.
I den grad vi griper det og klarer å gi hverandre noe av den samme kjærlighet, er det velsignelse og livskunst av beste merke. Men det kommer ofte så mye i veien her i livet. Ting går galt, vi feiler, vi mislykkes, vi er svake og vi faller. Men det som mislykkes og går galt det tar slutt,-
Men Guds nåde tar ikke slutt.
Det eneste som skal vare evig er kjærligheten. Kjærligheten er et pust fra evigheten. Kjærligheten er Guds hånd i form av nåde og tilgivelse som stryker deg over kinnet.

Dette budskapet om kjærlighet og nåde fra Gud er det vi har ønsket å formidle i Lommedalen. Og vi ønsket at kulturen i kirken skulle være preget av denne holdningen til alle som kom innom kirken. Flere har fortalt oss at de har erfart dette. De har kommet til kirken, kanskje i en livskrise, og blitt møtt på en måte som har åpnet opp et nytt rom for dem. Troen og håpets rom.

Når vi nå går inn i adventstiden opplever vi stengte kirker på grunn av pandemien. Vi er spent på hvordan julen blir. Vi håper og tror at vi i løpet av 2021 vil kunne ha et mer normalt liv igjen.
Men vi ser også i år fram til å feire Jesus som kom til jord. Himmelen kom til jorden. Vi får ta imot nåde og kjærlighet fra Gud og vi får være med på å spre nåde og kjærlighet til andre mennesker i ord og handling.

Amen


Tilbake