Preken Allehelgenssøndag i Bryn kirke

05.11.2017

Første lesning: Jes 49,8-10

Det står skrevet hos profeten Jesaja:

Så sier herren:
I nådens tid svarer jeg deg,
på frelsens dag hjelper jeg deg.
Jeg har formet deg
og gjort deg til en pakt for folket
for å gjenreise landet
og skifte ut eiendommer som ligger øde,

for å si til fanger: «Gå ut!»
og til dem som er i mørket: «Kom fram!»
De skal beite langs veiene
og finne beite på alle snaue høyder.

De skal ikke sulte og ikke tørste,
hete og sol skal ikke ramme dem.
For han som er barmhjertig, skal føre dem
og lede dem til kilder med vann.

Slik lyder Herrens ord.

jes 49,8–10

Salme 274.

T  2002 Svein Ellingsen
M  2004 Harald Gullichsen

1 De som gikk foran oss, dem vil vi minnes
her i Guds hus, hvor en dør står på klem
inn til et glimt av den kommende verden;
de som gikk foran, vi tenker på dem!

2 Her i det jordiske liv fikk de vitne
klart om Guds evige kjærlighets makt,
her fikk de bære Guds hellige innsegl
under sin vandring i ydmykhets drakt.

3 Her fikk de gjenspeile evighetslyset
mens deres livstid var utspent på jord,
aldri skal arven de gav oss, forsvinne,
ingen kan utslette helgnenes spor.

4 Gud for de levende, Gud for de døde,
hjelp oss å følge de helliges trinn!
La deres forbilde stå for vårt øye,
la deres sanger slå rot i vårt sinn!

5 Gud, du vil reise din evige bolig
over ditt gjenløste, hellige folk.
Herre, mot himmelen stiger vår lovsang,
her i vår sang finner håpet sin tolk.

6 Gud, i ditt lys ser vi vei gjennom døden,
foran oss ligger vårt evige hjem,
der hvor de salige står for din trone,
de som gikk foran, vi tenker på dem.

T © Svein Ellingsen M og S © Norsk Musikforlag A/S

 

Andre lesning: Åp 7,9-17

Det står skrevet i Johannes’ åpenbaring:

Jeg så en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst:

Seieren kommer fra vår Gud,
han som sitter p tronen, og fra Lammet.

Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire skapningene. De kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa:

Amen.
All lov og pris og visdom,
takk og ære, makt og velde
tilhører vår Gud i all evighet.
Amen.

En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel,
de har vasket sine kapper
og gjort dem hvite i Lammets blod.

Derfor står de for Guds trone
og tjener ham dag og natt i hans tempel,
og han som sitter på tronen,
skal reise sin bolig over dem.

De skal ikke lenger sulte eller tørste,
solen skal ikke falle på dem,
og ingen brennende hete.

For Lammet som står midt på tronen,
skal være gjeter for dem
og vise dem vei til kilder med livets vann,
og Gud skal tørke bort hver tåre
fra deres øyne.»

Slik lyder Herrens ord.

åp 7,9–17

 

ML: Evangelium: Matt 5,1-12

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:

Da jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer
og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

Slik lyder det hellige evangelium.

matt 5,1–12

Preken

Først noen ord om de tre tekstene vi har lest.

Jesaias, Matteus og Johannes åpenbaring, det er det veldige perspektivet. Det dreier seg om taler til hele folk, taler til menneskene generelt vil jeg si. Ingen grenser her for hvem han vil nå. Han som taler gjennom disse tekstene.

Profetiene fra Jesaias ble holdt mens de var i fangenskap i Babylon..Det dreier seg om trøsteord til folk i fangenskap og nød.

 Det samme gjelder Matt. Kp. 5 Jesus holder slik sett sin programtale, sin innledningstale der oppe på denne bergnabben ovenfor Kapernaum. Dette er jo innledningen til Jesu virke på jord. Han taler til kvinner, barn, bønder, fiskere, vindyrkere, småfolk av alle slag de lever med krig og uro, de er et okkupert folk. Folk som kjenner på mye håpløshet og strev. Det er samlet en masse mennesker som hører det han sier. Det håpsord de får høre, ord med perspektiv som frelse, rettferd, fremtid, fred. Jesu tale blir der og  da et slags møte mellom himmelen og jorden.

Det samme gjelder teksten fra Joh åp. Der ser Johannes inn i det nye, det som skal komme. Der alle skal samles til et stort fellesskap. Der inne i lyset, i fremtiden finnes et stort vi, et vi hvor du og jeg er regnet med. Det er ikke vi som skal samle oss, men det er Gud som skal samle oss. Vi skal være med i det, men det er han som skal sørge for at det skjer.

Det er trøstebudskap i dag. Herren forkynner sin trøst til folkene, forkynner håp til folkene. I dette er vi regnet med.

 

Så er det dagen i dag da, her er vi samlet i Bryn kirke. Vi fikk nettopp høre korene synge allehelgenssalmen:

 

1 De som gikk foran oss, dem vil vi minnes
her i Guds hus, hvor en dør står på klem
inn til et glimt av den kommende verden;
de som gikk foran, vi tenker på dem!

 

Allehelgens søndag.

Da jeg skulle forberede meg på denne dagens preken, kjente jeg på en veldig tretthet. Jeg måtte bare gå og legge meg nedpå litt. Jeg orker liksom ikke ta fatt i det. Etter å ha tenkt litt på det tror jeg at jeg vet noe om hva det handler om.

Det er klart dette er en spesiell dag for oss alle.

Allehelgensdag er en spesiell dag for meg. Hvordan kan jeg selv klare å tolke den for andre når jeg selv bærer på så mye sorg. Alle tapene i mitt eget liv, alle som er døde. Og ikke minst alle begravelsene. Alle møtene med dere mennesker som står hjelpeløse i sorg og ensomhet, enten det er her i kirken eller i kapellet på Haslum eller hvor det det er seremonien skal være.

Alle helgens dag. Det er en dag med mange følelser. Jeg får lyst til å si: Jada, jeg vet at det skal være dagen hvor en gleder seg over den store festen hjemme i himmelen hos Gud.

Men det er bare det at det er så langt borte på en måte, når en befinner seg her på jorden. Foran en kiste. Eller med tankene på noen man elsket og var så inderlig glad, men som ikke er lenger.

Mange av oss husker hvordan det var den dagen da mor døde. Eller den dagen Far døde.

Noen har mistet en bror en søster. Andre bestemor, bestefar, noen som stod meg skikkelig nær.

Noen kjenner på sorgen over alt vi ikke fikk til å ha sammen. Noen kjenner på sorgen over egne svik. Jeg skulle gjort mer for dem. Jeg skulle vært der den dagen for mor. Hun døde så fort jeg rakk ikke frem. Hun døde alene. Slik var det for meg. Jeg skulle vært der, men hun døde alene riktignok med pleierne rundt seg, men hun døde alene uten familien omkring seg. Vi rakk ikke frem, vi kom for sent. Det skjedde så fort alt sammen. Kanskje det er derfor jeg er så trett i dag! Fordi jeg kjenner på alle tapene jeg og mange med meg må bære.

Det er så mange slike historier, så uendelig mange.

Salige er de som er fattige ånden, for himmelriket er deres!

OK, Jeg må innrømme at jeg kjente på en utrolig hjelpesløshet overfor ordene Jesus sier i denne teksten. Men da jeg våknet etter å gitt meg over til søvnen en stund skjønte jeg at jeg er ganske fattig å ånden. Jeg trenger ikke jobbe meg opp til ett eller annet dypt fromt åndelig nivå for å bli godtatt og være innafor i denne sammenheng. Det stemmer hundre prosent, jeg er fattig i ånden. Jeg har ikke noe å komme med!

Det er akkurat slik jeg er.

Hva tenker du som sitter i benken? Kanskje du har det litt som jeg. At du kjenner på at dette blir for tungt, dette blir for mye. Du klarer det ikke. Du kjenner på slitenhet over at livet må være slik. Ikke minst dette med den underliggende frykten for egen død, eller for barnas eller noen av våre nærmestes død. Det tærer, det gjør oss fattige selv om vi lever i verdens rikeste land og har de fleste av våre materielle behov dekket.

Takk og lov at han sier: Salig er de som er fattige i ånden, for Himmelriket er deres. Og han fortsetter: Salige er de som sørger for de skal trøstes.

Plutselig ble det slik for meg at den teksten som jeg egentlig var for sliten og for nedbrutt til å orke å ta fatt på, den ble en vei for meg inn til nye krefter, nytt håp!

 

Kanskje det kan bli sånn for deg også. Nytt håp, nye krefter. Ny glede. Nye fremtidsvyer for livet og evigheten.

 Ære være Fadern og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet, amen.

 

 

Preken Allehelgensdag 2017 i Bryn kirke.